For den enkeltes tillit til det offentlige ville det være uheldig om en risikerte å finne en fattigstyreprotokoll fra 1920-tallet i sin helhet offentliggjort f.eks på internett av et historielag.
Mange av fattigstyresakene inneholder jo saker av familiesensitiv karakter, opplysninger om straffbare forhold og ofte enkeltpersoners helseforhold så det er nok av grunner for å nekte innsyn. De egner seg ikke for at allmennheten skal snuse i dette bare av nysgjerrighetsbehov.
Nå er det jo ikke slik at protokollene fra fattigstyret oppbevares allment tilgjengelig som på et bibliotek hvor alle og enhver kan bla og gjøre seg kjent.
Men noen må jo be om innsyn i disse protokollene selv om de er eldre enn 60 år. Det er vel forskere som ville hatt den naturlige interessen for å se et slikt materiale i sin helhet, ellers må innsynskravet gjelde ”en bestemt” sak eller i rimelig utstrekning saker av en bestemt art. I slike saker vil det være off. loven som kommer til anvendelse (ikke part, ikke oppl. om seg selv) Off. loven gjelder ikke dokumenter som ble utferdiget før lovens ikrafttredelse 1 juli 1971. Dette gjør at man ikke kan kreve innsyn etter denne bestemmelsen.
Men det er mulig å utøve skjønn og knytte vilkår til opplysningene, og et avslag på innsyn må ha en rimelig begrunnelse. Evt be departementet se på saken.
Taushetsplikten gjelder i utgangspunktet så lenge den gir mening, altså så lenge det må antas at å være behov for å beskytte noen. I forvaltningsloven er denne satt til 60 år, (unntak adopsjon 100 år, barnevern 80 år)
Riksarkivaren er gitt mulighet til å forlenge taushetsplikten for materiale som er avlevert til arkivverket. Denne muligheten er ikke gitt IKAene.